Eventyret om Bent Stoa senior, som gikk over Andesfjellene i lave sko for å få hyre
Bildet over er generert av AI for illustrasjon. Storyen ble opprinnelig skrevet av Per Hansson i 1974 for herremagasinet Vi Menn, avskrevet og republisert av Bent Stoa junior i 2026.
Det var nød og arbeidsledighet i mellomkrigstiden og Bent følte seg med all grunn som en heldig mann de gangene han få anleggsarbeid ved jernbanen. Ofte skaffet han seg og sine det daglige utkomme som fisker ute i Skagerak. Det må ha kostet ham mye savn og endeløst slit å samle pengene til den 20 fots båten med 3 hesters motor. Jeg var 10 år i det året Bent fikk farkosten i 1932 og jeg husker at det var meget få som hadde båt med motor på den tiden.
Tidlig forlot jeg småbyen Kragerø og bare en sjelden gang dukket Bent opp i erindringen min. Da husket jeg ham som en fåmælt, ja, nesten taus mann, – og at jeg aldri hadde hørt ham le. Ikke kunne jeg huske å ha sett ham smile heller… Først for 4 år siden snakket vi sammen, Bent og jeg. Da gjorde jeg fast båten min ved brygga hans på Måkeholmen ute i Åsvikbukta.
Han var inne i hytta og stekte fisk. Bent ga meg neven, og viste ingen tegn til forbauselse. Enda han ikke sa noe, var jeg med ett kvitt den ubehagelige følelsen av å være påtrengende. De blå øynene, som var blitt smale av all stirringen på hav og himmel, hadde sett direkte inn i mine da vi håndhilste, og blikket hadde fortalt at han husket meg godt igjen og at jeg var velkommen.
Han spurte ikke om mitt ærend, pekte bare på en kjøkkenkrakk, og fortsatte uten et ord å steke fisken ferdig. Det luktet godt av småtorsk og hvitting som freste i pannen og den tause mannens ro fylte kjøkkenet med fred.
Da han hadde spist fisk og poteter, og ryddet og tørket over bordet, fant jeg tiden til å fremføre mitt ærend på holmen. Jeg sa at min nabo i Havna i kragerø, den aldrende sjømannen Loretz Kverndal, hadde fortalt at Bent i sine unge år hadde gått i lave sko over Andesfjellene, og at jeg gjerne ville skrive om hans vandring i slikt fottøy i is og snø og uvær på verdens tak. Bent svarte at han ikke var noen vrien kar og at jeg godt kunne høre litt om turen. Ja, han brukte ordet turen, som om det bare hadde være å spasere langs bryggene en sommerkveld i Kragerø. Men Bent ville ikke at andre skulle lese om det. At han vinterstid hadde kommet seg levende over Andesfjellene i lave sko og utvasket dongeribukse- og jakke var hans sak, og det var det jo. Like før jeg dro fra Bent på Måkeholmen den sommerdagen, spurte jeg ham for andre og siste gang om jeg fikk lov til å skrive historien.
Om et års tid kan du komme igjen og spørre meg, sa han, og jeg følte meg plutselig merkverdig opprømt. Ikke akkurat over at jeg skulle få lov til å komme tilbake om et års tid, men det hadde løpt et smil over munnen og øynene til Bent da han sa det.
Jeg kom meg ikke ut til Måkeholmen den neste sommeren, for jeg ble etterhvert oppslukt av mitt arbeid med boken om Henry O. Rinnan, og tenkte ikke på annet enn hvorfor akkurat denne spebygde mannen fra Levanger ble forræder og massemorder.
Det gikk nesten 4 år før jeg kom tilbake til Bent Stoa. Det var en dag i november, og han hadde flyttet inn fra holmen i skjærgården til leiligheten sin i annen etasje i yngste sønnens hus i Kragerø.
Bent stekte vaffler da jeg kom, og situasjonen fra sommerdagen i skjærgården fire år tidligere gjentok seg. Nei, ikke helt, likevel. Noe var annerledes. Håndtrykket hans var varmere, og det stødige, vennlige blikket var uten noen reservasjoner. Jeg ble vist plass på en kjøkkenkrakk, mens Bent vendte ryggen mot meg og gjorde seg ferdig med stekingen av vafflene. Jeg visste at han ville gjort akkurat det samme om det var Kongen som kom på besøk i kjøkkenet. Bent har alltid gått sin egen vei, og noen ganger har han sett døden inn i øynene, og hatten sin og sixpencen har han båret presis som han selv vil, og ikke har han bukket for å få noe, og ikke har det vært lett for ham å be noen om noe heller.
Bent var i godlag. Han skulle gå til en venn for å spille sjakk, noe som passer godt for en intelligent og fåmælt mann. Og i særdeleshet når han var blitt svært tunghørt i sin høye alder.
Jo, nå skulle jeg få lov til å skrive historien om hans vandring i lave sko, døgn etter døgn i snøstorm oppe i Andesfjellene. Jeg kunne komme tilbake neste morgen. Vi hadde sett hverandre fra jeg var guttunge. Nå var Bent blitt 81 og jeg 51 år, men først denne dagen i november lærte jeg Bent å kjenne.
Jeg mener å se ham forholdsvis klart nå, se hvor steil og sterk og stolt han har vært, vet om hans rettskaffenhet, og hans vilje til uavhengighet av andre mennesker har vært så kompromissløs at han gang på gang våget livet for å skaffe seg og sine det daglige brød.
Jeg vet også at han heller ville sette livet på spill enn å bryte sitt ord. Det har seg slik at jeg en gang lova vår Herre å holde det jeg lova, sa Bent. Han hadde smilt på holmen ute i skjærgården fire år tidligere, og denne novemberdagen i den lille byen vi begge er født i og knyttet til, lo Bent flere ganger. Han lo helst lavt og kort etter hver gang han hadde fortalt meg om noen av sine mange dueller med et rasende hav. Det var ikke mange ordene Bent brukte på skildringen av en dramatisk situasjon ute i et stormpisket Skagerak i den 20 fots båten sin eller på hav under andre himmelstrøk. Og etter hver historie la han til: – Jeg har nå alltid hatt hell med meg…
Bent fryktet intet mellom himmel og jord da han fisket for å holde liv i seg og sine. Det manglet ikke på advarsler fra erfarne folk. De stod på brygga i Kragerø og så Bent komme inn med makrell på dager da takstein blåste av hustakene i byen. “Tar du ikke til vettet Bent, kommer du en dag til å bli der ute i havet”, sa de til ham. Bent svarte dem ikke. Bare mumlet for seg selv der han stod i båten og gned saltvann bort fra ansiktet og langet opp fangsten til fiskehandleren.
Det han ikke sa til andre, men bare mumlet for seg selv, var vel at han stolte på Vårherre og alltid hadde hell med seg. For ingen mennesker måtte komme å fortelle Bent hva han skulle gjøre, og denne novemberdagen vi prater sammen, sier han også, “Jeg kunne ikke la storm og uvær bestemme over meg heller”…
Men det var andre fiskere med langt større båter som fornuftig nok ikke risikerte livet for noen kilo makrell, sier jeg. Hva andre gjorde, kommer ikke meg ved. Jeg hadde kone og barn og var støtt i beit for penger, og det var bedre å gå ut i stormen enn til fattigkassa!
Bent sier ikke at han er en kristen, og ikke vet jeg om han går i noen kirke heller, for den saks skyld. Han synes også det er store ord i hans munn å si at han er religiøs. Han sier selv – “jeg er sånn halvt religiøs”… Men i motsetning til mange som går i kirker og bedehus og har gullkors på jakkeslag og i pent kjede under halsen, tror Bent så fullt og fast på Vårherre at han uten frykt var den eneste som dro til havs i stormvær for å skaffe mat til familien. Selv minnes han et døgn ute i havet, da nordvesten nesten knekket ham. Sin vante tro hadde han gått over grunnene ved 2-tiden om morgenen, og kjørte videre ut i åpent hav. i hard nordvest fyker vannet av sjøen, men han aktet ikke på det. Ville et par mil av land satte ut dorgene. To andre fiskebåter hadde han sett i havgapet, men da han ute i sjøen vendte hodet mot babord, var begge borte. De hadde snudd og var på vei inn mot trygg havn igjen. Bent fortsatte alene ut i Skagerak. Fort gikk det. Den hylende fralandsvinden blåste ham utover, og stadig grovere sjø slo og jaget den vesle farkosten lenger og lenger ut i havet.
Han spente alle muskler da han snudde, og det holdt hardt for å få baugen opp mot været. Dorgesnørene føyk akterover da han begynte å sette dem ut. Han kunne latt være å sette dem ut. Havet var som utdødd i den hylende vinden. Nordvesten økte i voldsomhet, og hans eneste mulighet for å berge livet og båten, var å holde baugen rett opp mot vinden. Jeg har en mistanke om at det ikke betyr så mye for Bent å fortelle selve historien om dagen da nordvesten nesten fikk ham i kne og til bunns. Jeg tror det er viktigst at han på denne måten vil forsikre meg om at han har hatt god grunn til å stole på Vårherre.
For til Bent å være, bruker han usedvanlig mange ord til å fortelle om det han fant så merkverdig. Og det som han kaller en merkverdighet er at han i dette nordvest-været hadde fyllt bensintanken helt full før han dro ut.
“Det hadde jeg aldri gjort før. Jeg pleide alltid ellers bare å helle på såpass at det var godt og vel nok for èn dags fisking. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle fylle tanken ombord helt opp denne natten, men det berget i alle fall livet mitt. Som du skjønner, har jeg alltid hatt hell med meg”, sier Bent. “Hell” er et beskjedent og dagligdags uttrykk, og Bent vil ikke bruke det store og alvorlige ordet “Vårherre” mer enn det er absolutt nødvendig. Han gjør det bare to ganger i løpet av vår lange samtale, og da sier han ordet litt nølende og forsiktig. Bents’ Gud er visselig en gammeldags og allmektig Gud og ikke til å omtale i moderne sjargong og kompis-tone…
“Nei, jeg begriper ikke hvorfor jeg gikk ut med full bensintank akkurat det døgnet, men jeg begriper at jeg ikke hadde sittet her i dag, hvis jeg ikke hadde gjort en sånn merkverdighet”…
Bent Stoa i båten, malt av hans barnebarn, Kjell Hansen Stoa.
Han ler nå, Bent, og fortsetter:
“Da jeg hadde fått snudd, satt jeg forover, men så bare vassføyka. Det var ikke annet å gjøre enn å klore seg fast og holde båten slik at vind og sjø kom stikk i stevn. Motoren arbeidet støtt, men vinden og sjøen var så hard, at jeg ikke gikk forover, men akterover! Og da må du være enig i at det er en merkverdighet at jeg likevel hadde styring på han?” Uten stans blåste vann fra de frådende bølgene inn i båten. Ikke ett sekund kunne jeg slippe rorpinnen, og ikke et sekund kunne jeg hvile den andre neven som holdt i pumpa. Uavbrutt måtte jeg lense båten slik at den ikke skulle synke, og jeg med den. Slik satt jeg time etter time, og hvis jeg tenkte noe i det hele tatt, så tenkte jeg vel at dette aldri har noen ende. Det løya ikke føre sola gikk i heia. Jeg var da langt til havs, og i smult farvann nådde jeg ikke inn til land føre etter midnatt. Derfor var det så merkelig at jeg fylte bensintanken fullt opp det døgnet, gjentar Bent. “Hadde motoren stoppet, hadde jeg jo gått rett ned, og da skjønner du vel at jeg alltid har hatt noe hell”…
Bents’ kamp med nordvesten skjedde da makrellfisket tok til på forsommeren, og regner vi med at Bent fikk snudd baugen mot land ved 3-tiden om morgenen, hadde han sittet og holdt båten opp mot sjøen og pumpet i ett kjør i 18 samfulle timer! Bent sier selv at han var så trøtt at han holdt på å gi opp kampen mot nordvest-stormen. Kanskje er det den eneste gangen den seige og trassige mannen har hatt slike tanker. For noen tanke på overgivelse eller retrett streifet ham ikke engang, da han tyve år tidligere gikk i tusener av meters høyde i Andesfjellene og bare hadde lave sko og dongeriklær og ikke matbiten eller vanndråpen…
Blir vi klokere på en mann av Bents’ støpning ved å høre ham fortelle dette? Denne dagen var det sønnastorm. Sjøen brøyt til bunns på grunnene i havgapet. I stormvær må alle gå vestenom Måkeholms-kosten, og dette var også min bestemte mening da jeg dro ut fjorden for å komme utaskjærs etter makrellen i Skagerak. Men så kom jeg til å tenke på noe jeg hadde lest i avisa. Det hadde stått om noen nordlenninger som kom velberget over grunnbrott i dårlig vær. De måtte bare vente til det hadde bryti voldsomt tre ganger på rad, og så gå rett på grunnene med full fart. Da kom jeg de rett gjennom før grunnbrottet igjen ble en dødsfelle. Jeg tenkte at det skulle være noe for meg å prøve på. Jeg fulgte derfor nøyaktig med, og da det hadde bryti voldsomt tre ganger, kjørte jeg rett på revet.
Men regnestykket stemte ikke. Akkurat da jeg nådde frem, sto grunnbrottet opp som en steil vegg foran meg. Ikke kunne jeg snu, eller bakke. Heller ikke dreie det minste på kursen. Med sjøen inn fra siden ville båten gå rundt som en kavring. Da var det bare èn ting å gjøre, og det var å sette baugen rett inn i den frådende, grønnsvarte vannveggen. Båten ble kastet rett til værs, og på toppen av en veldig skavl ble farkosten snurret rundt slik at baugen plutselig pekte rett vest i stedet for rett øst. Så raste koggen med bølgeveggen mot dypt vann igjen. Alt var en merkverdighet. Ikke hadde det kommet en dråpe vann inn i båten. Den var helt tørr. Koggen var levebrødet mitt, og jeg skulle vel vært glad for at jeg levde og båten ikke var slått til pinneved.
Men et voldsomt sinne kom over meg. Jeg satte full fart på maskinen og styrte rett inn i revet igjen. Jeg kom så vidt over før det brøyt med slik avsindig kraft at båten ble skrudd ned i dypet, ja, lie til bunns. Det var vannvegger rundt meg på alle kanter og steinbunnen så jeg bare èn fot under kjølen. Men båten steg til overflaten igjen og ble kastet fra grunnbrottet og ut i åpen sjø. Det var en lettelse, for ellers hadde jeg kjørt inn i grunnbrottet enda en gang for å se om jeg greide det. Ja, om jeg hadde overlevd den andre gangen da, legger han sindig til. Som du skjønner har jeg alltid hatt noe hell med meg, og igjen ler Bent den lave, korte latteren. Og lenger enn vanlig ler Bent da han forteller om en kone som sa til ham: “Du går ikke ut på sjøen i dag, for trærne ligger flate oppe på heia!” – “Jeg skal ikke opp i heia, men ut på sjøen”, svarte Bent, og enda en gang dro han ut i storm i Skagerak.
Bent trodde ikke på tilfeldigheter, men som han vil ha skjønt trodde han på merkverdigheter, og med merkverdigheter mener han Vårherres beskyttelse i skjebnesvangre øyeblikk. For skulle han ikke egentlig vært død som syttenåring kanskje? Da var han på vei til hyrekontoret i Kragerø for å mønstre på seilskuta “Vaaland”. Utenfor kontordøren traff han søskenbarnet sitt, Søren, som sa – Kan du ikke heller gjøre som jeg og mønstre på skonnerten “Høyden”? De mangler en dekksgutt om bord der…
Bent mønstret på “høyden” og dro i langfart. Da han kom tilbake til Kragerø, fikk han vite at seilskipet “Vaaland” var gått ned med mann og mus.
Han likte seg best på havet, Bent, og ble en kjempesterk og heller uvøren matros. Han beretter gjerne om flere merkverdigheter. Om bord i en båt kom han i slagsmål med en engelsk matros, som hadde en stor nøkkel i neven han plantet i Bents ansikt. Kampen ble brått slutt. Skips-kameratene hadde mer enn nok med å stoppe blodspruten fra et dypt hull i Bents kinn. Det hendte ombord i den skuta Bent mønstret på etter at han hadde gått i lave sko, og lange strekninger barbeint, fra Chile over Andesfjellene og like til kaia i Buenos Aires. De losset mais i dansk havn, da knyttneven med nøkkelen rammet Bent under øyet på venstre kinn, men ingen tenkte på å hente doktor. Om kvelden gikk Bent til køys som om ingen ting var skjedd. Bent ville heller bite tungen av seg enn å lyve, og historien som nå følger sier han er like sann og riktig som at han heter Bent Stoa.
Vi andre kan komme med mange teorier, blant annet den meget naturlige at Bent så syner fordi han var omtåket etter det fryktelig slaget.
Men vi skal ikke prøve oss med slike forklaringer i Bents nærhet. For han er en mann som aldri farer med fusk og fanteri. Bent våknet natten etter slagsmålet og så en fremmed mann stå i ruffen. Bent stirret på den ukjente, og visste med det samme at det ikke var et menneske av kjøtt og blod han så foran seg. Det ble for hardt å stirre på gjenferdet, og bent vendte seg i køya med ansiktet inn mot skottet. Da han snudde seg igjen etter noen minutter, stod spøkelset der fremdeles. Bent reiste seg opp på albuen og var tørr i halsen da han spurte gjenferdet “hva er det du vil meg?”- “Du skal forlate skuta!” sa gjenferdet.
Spøkelset fjernet seg, men før det gikk ut døren, hadde Bent summet seg og sagt “Ja”. Dagen etter sa skipperen blankt nei til avmønstring. Skuta skulle gå direkte til Canada samme kvelden og ingen kunne unnværes. Bent visste ingen annen råd enn å rømme, og om ettermiddagen slengte han skipssekken over rekka og hoppet etter selv. Enten han hadde gitt sitt ord til Vårherre, et menneske, eller et gjenferd, ville han være mann for å holde det. Samme kveld traff han på tre sjøfolk som spurte om han ville ha hyre, og noen timer var han påmønstret en svensk båt med kurs for Stockholm.
Det fryktelige slaget han hadde fått i ansiktet var langt mer farlig enn han ville innrømme selv. Smertene økte i intensitet og hele hodet hans hovnet opp. For første gang i sitt liv måtte Bent til lege. Mens han satt på en stol på sykehuset i Stockholm, gikk døren opp og Bent stirret på mannen som kom inn. Det var samme karen som han hadde sett som gjenferd i ruffen ombord i båten i havna. Mannen var kirurg og het Knutsson, og han kom til å redde livet mitt. Jeg nevnte ikke noe om at jeg hadde sett ham som spøkelse i ruffen hverken da eller senere. Doktoren gikk rett til meg, la hånden på kinnet mitt og sa uten videre at kinnbenet var knust. Under to operasjoner måtte de plukke ut kinnbenet mitt i småbiter, og betennelsen var så hard at beinbitene var helt svarte. Jeg belaget meg på å dø, men doktoren sa at jeg hadde jernhelse, og to måneder etter kunne jeg seile ut igjen.
Men hadde ikke gjenferdet kommet til meg i ruffen den natten, ville jeg gått videre med skuta til Canada, og da hadde jeg vært en død mann ute i sjøen. Derom var det ingen tvil, sa legene til meg på sykehuset i Stockholm. Men den gangen ville jeg som nevnt ikke fortelle noen om spøkelset. Ville ikke at de skulle oppfatte meg som en tullebukk. Men nå er jeg gammel, og det som er sant er sant, sier Bent, og øynene hans er enda smalere enn vanlig da han gransker ansiktet mitt for å se min reaksjon på historien.
Det var som om landejorda brente under skosålene til Bent. Ikke før hadde han mønstret av fra en båt, så måtte han ut på havet igjen. Han seilte med steambåter og så den svarte røyken fra skorsteinen i passat, monsun og i orkan vind. Han sto ombord i seilskuter i bris og kuling, tyfoner og storm. Stø og våken var han ved roret, og den første i riggen i all slags vær. Seilte han under dyktige skippere og styrmenn, kunne de ikke se en bedre matros på dekk, men ingen måtte komme ham for nær, og urett og ydmykelse tålte han ikke. I sitt 22. år mønstret han på en tysk fullrigger i Sidney i Australia. En annen nordmann, Aksel fra Oslo, hadde slått seg i lag med Bent, og snart var de to på vei med fullriggenren til Valparaiso i Chile. Skuta var på 2000 tonn, og tyskerane seilte som gærninger, forteller Bent. Vi hadde ikke èn dag med god vind. Vi krøssa i 65 samfulle døgn og de lot det stå til. En natt lå skuta halvkantra med sjøen inn på lukekarmen, og seila revnet som papir i stormen. De seilte på akkord de karene.
Aksel fra Oslo ville bestandig sloss, så jeg hadde min fulle hyre bare med å holde nevene hans unna de tyske størmennene. Det var rein prøissisk disiplin om bord. På norske skuter sprang vi rett i riggen og gjorde det som var nødvendig. Om bord i den tyske fullriggeren måtte vi stå i slags giv akt stilling og vente på kommando, før vi gå opp og berge seil. I Australia hadde vi sagt klart i fra at vi ville ha avmønstring i Valparaiso, men tyskerne nekta oss avmønstring i Chile. Jeg og han Aksel, to engleskmenn, en amerikaner og en hollender nekta å tørne til. Den tyske størmannen trakk pistolen sin og sa at han ville skyte oss ned som mytterister. Da tørna de 4 andre til, men Aksel og jeg, vi stod der vi stod og jeg sa til tyskeren – “bare skyt du, din jævel!” Da hentet størmannen politiet, og vi satt i ei celle i 8 dager. Så ble vi ført i lenker til den tyske konsulen. Han oppførte seg og så akkurat ut som de gestapistene vi hadde her under krigen. “Gå om bord!” – skreik han.
Aldri i verden, sa jeg og ikke skal dere snyte meg for hyra mi heller! Konsulen ropte og trua med at vi skulle råtne i fengsel, men da slepte jeg Aksel etter meg over tvers over gulvet, stakk fjeset mitt like opp i det ildrøde ansiktet til konsulen og sa – “Snart blir det krig mellom England og Tyskland og den krigen skal dere tape! – Damned you!” – sa jeg. Ikke vet jeg åssen de ordene kom til meg. Men konsulen var ikke ildrød i fjeset lengre – han var blitt kritthvit, ga beskjed om at jeg skulle ha hyra og pakke meg ut av kontoret. Han må ha visst noe hemmelig, og så måtte han trodd at jeg også hadde greie på noe spesielt, for bare 2 måneder senere brøt første verdenskrig ut…
Bent fikk seg hyre på en kutter som kjøpte opp hummer på øyene i Jual Fernandez-gruppen, og snart 60 år etter husker han i detalj den hulen Robinson Crusoe holdt til i. En franskmann viste meg grotta på øya Masa Tierra, sier Bent og er ikke helt fornøyd med forfatteren Daniel Dafoe. Jeg har boka ute på Måkeholmen og det er møe i den som ikke stemmer med virkeligheten. For det første var det inte negrær på øya og det har det aldri vært heller. For det andre så dreiv ikke Robinson Crusoe i land etter forlis. Robinson Crusoe som var skotte og hette Selkirk var annenstørmann han, og han blei satt i land på den øde øya som straff fordi han var så oppsetsig av seg, forteller Bent sindig.
Det ble slutt med hummerturene fra Valparaiso til øyene utenfor den Chilenske kysten. Bent ble arbeidsløs, og så liten trøst i at han delte skjebne med sjøfolk fra alle verdens kanter. Sparepengene gikk også fortere enn de skulle, fordi Aksel fra Oslo ikke hadde fem pesos til gode da han hadde mønstret av fra den tyske fullriggeren.
Bent ville ikke svikte en skipskamerat, enda Aksel var en sann plage for omgivelsene. Han var ei slossbikkje, og yppet til krangel fra morgen til kveld i Valaraiso, slik han hadde gjort i havnebyer kompasset rundt. Han kunne uten videre slå ned forbipasserende på gaten og da Aksel en kveld også slo til en danske Bent hadde pratet mye med, hadde Bent sett mer enn nok av brutaliteten. Du skal jo slå til alle de kamerater vi har du, sa Bent. Men nå kan du sloss med meg, for jeg er ikke redd deg! Fra den dagen var ikke Aksel til å kjenne igjen. Han ble reint snill av seg, forteller Bent.
Mesteparten av tiden i Vaparaiso holdt Bent seg i en “Beersjapp” som ble drevet av en svenske. Det var der han traff på en danske som sa “Vi får aldri hyre her i Valparaiso, så vil gå sammen med meg over Andesfjellene til Buenos Aires, så kan jeg kjøpe litt proviant til turen…” All right, svarte Bent – vi starter i morgen tidlig. Neste morgen reiste de to sjøguttene med jernbanen fra Valparaiso til byen Los Andes. Lenger gikk ikke toget mot det gigantiske fjellmassivet og grensen på den tiden av året. Dansken hadde kjøpt hermetikk og kaffe for 3 dager, omtrent den tiden de trengte for å komme over fjellene, hadde en svenske forklart dem i “beersjappa” i Valparaiso. Uheldigvis for dem hadde denne svensken aldri vært i nærheten av Andes-fjellene, og ikke hadde han tenkt å dra dit heller.
Dansken og Bent fant seg nattelosji i Los Andes. De ville hvile i senger siste natten før de tok fatt på vandringen i flere tusen meters høyde over havet.
Det bekymret Bent litt at han bare hadde arbeidssko på beina. Det var ikke det beste fottøyet man kunne ha hvis man måtte gå i dyp snø og sterk kulde. Han skulle hatt gode sjøstøvler som dansken og han hadde nok fått et par om han hadde spurt kameraten. Men det fikk være nok at dansken hadde betalt for provianten. Bent mente dessuten at han var god nok til å beseire Andes-fjellene uansett fottøy.
Det ble lite av den søvnen Bent mente de trengte mye av den natten de lå i Los Andes. I det snuskete, lille hotellet traff de to engelske sjømenn, som også ville gå over fjellene for å få hyre på den andre siden av det sør-amerikanske kontinentet. Engelskmennene hadde til og med fått tak i et hjemmelaget kart. Noen tynne streker var tegnet inn med blyant. Det var esel-stier, forklarte engelskmennen. Bent lot fingeren følge strekene på det fettete kartet. Det så greit ut. Fra Los Andes skulle de først gå oppover fjellsiden, siden ned til bunnen av en dyp dal, og deretter opp enda en fjellside og ned igjen på den andre. Da skulle de være kommet til grensen mellom Chile og Argentina. Meget enkelt, tenkte de. Og alt ble enda lettere da Bent og dansken hadde skålt noen ganger med de to engelskmennene og det var ikke nei i deres munn da e ung argentiner spurte om han kunne få slå følge med dem neste morgen.
Britene begynte å skryte av Robert Scotts ferd til sydpolen og bannet på at de ikke skulle gjøre skam på sin tapre ferd når de kom opp i snøfjellene. Bent sa at Scott var en bra kar, men Amundsen var enda bedre mann i og med at han nådde Sydpolen før Scott. Dansken som ikke kunne skryte av noen polfarer med dansk blod, skrøt til gjengjeld av at han hadde penger til nye runder med øl og brennevin. Utpå natten var de alle blitt meget tapre og sterke menn, og den ene engelskmannen reiste seg ustødig opp fra stolen og sa; “Nå gir vi hverandre neven på at vi heller skal dø oppe i fjellene, enn å vende tilbake til Valparaiso!”
Bent hadde lovet Vårherre å holde det han lovet og han hadde aldri vært med på dette brageløftet (brageløfte, av norrbragr, “ypperste”, i middelalderen løfte om en stordåd avgitt under kappdrikking, når man tømte bragebegeret “bragarfull”), dersom han hadde vært edru. Men både brennevinet og kameratskapet var sterkt denne natten og han ga de andre neven sin på at han heller skulle gå til han stupte og frøs i hjel, enn å vende tilbake mot stillehavskysten igjen. Da morgenen grydde over Los Andes var sjøfolkene i bakrus og ikke fullt så modige lengre. Tause festet de ullteppene sine med lærremmer til ryggen og begynte småhutrende sin vandring mot Atlanterhavet. Deres liv og arbeidsplass var havet og kampen for å overleve om bord i orkan og tyfoner var en del av tilværelsen. Men gigantiske, øde fjellmassiver hadde de aldri tidligere gitt seg i kast med. De kjente seg usikre og meget små foran Cordillera Real, som mørk og skremmende lå lik en endeløs lang festningsmur i horisonten. Den øvre delene av fjellmassivet var dekket av skyer og dansken mumlet noe om at det ville vært godt med en dram. Bent svarte ham ikke, men gikk på, gikk rett på, slik det sømmer seg for en mann som ikke har noen vei tilbake.
I den tiden var jernbaneforbindelsen mellom Chile og Argentina brutt hver vinter i Andesfjellene. Helt oppe i 3780 meters høyde gjennom Uspallata-passet gikk banen – og i storm og uvær grodde snøen seg mange meter over de smale jernbanelinjene. Om morgenen hadde Bent og kameratene starte fra den chilenske jernbanestasjonen som var i drift året rundt og de fulgte nå den vinterlammede linjen oppover fjellmassivet. Ved middagstider møtte de to tyske jernbane-ingeniører på vei nedover mot Los Andes. Galskap, ropte tyskerne, da de hørte at sjømennene ville ta seg over Andes-fjellene. De fortalte at snøen lå opp til 11 meters høyde over jernbanelinjen. Det står ikke i menneskelig makt å komme over grensen til Argentina denne veien nå, forklarte ingeniørene og ville ha med seg sjømennene tilbake til Los Andes og Valparaiso.
Dansken, engelskmennene og argentineren mistet raskt det meste av det lille motet de hadde igjen, etter å ha hørt på tyskerne, men de synes likevel det ville være flaut å gi opp allerede første dagen. For Bent var det ikke noe valg. Han hadde gitt sitt ord på at han skulle gå til han stupte, om skjebnen ville det slik.
11 meter snø, sa de andre. Tonefallet de brukte, varslet om at de allerede var halvt enige om å kapitulere. Bent tidde. Han tenkte at tyskerne overdrev snømengden. Men var det bare halvparten, var det jo likevel mer enn 5 meter høy snø og det er ikke terrenget for en mann i lave sko og dongeri-klær. Men han hadde jo engelsk-mennenes kart med de inntegnede stiene og kanskje var det lettere å ta seg frem langs disse esel-stiene enn etter jernbanen. Nå, for ham ble det det samme om det var èn eller hundre meter dyp snø. Bent var bundet av sitt løfte om å fortsette.
Mot kvelden nådde de det første fjellplatået på ruten. Hele dagen hadde de gått oppover, og selv om de allerede kunne føle at luften var blitt tynnere, var kondisjonen god. Til dette tidspunktet hadde de også gått på bar mark og humøret var slettes ikke dårlig.
Det stod en forlatt godsvogn på den vinterblokkerte skinnegangen. Ikke var det særlig kaldt heller og de fem unge mennene la seg til å sove på gulvet inne i godsvognen. Neste morgen våknet de opp i snøvær og iskald vind. På kartet hadde de sett at de nå måtte ta seg vei ned en bratt og diger fjellside. Til bunnen av en dyp dal måtte de, før de kunne begynne oppstigningen av den neste og enda høyere fjellkjeden i grens-området mellom Chile og Argentina. Hele dagen gikk og klatret de nedover, og mot kvelden nådde de frem til en indianer-leir i bunnen av dalen. Der traff de på en kjempe av en hollender. 32 år var han, 10 år eldre enn Bent og en ekte og hardfør kar. Hollenderen hadde slått seg ned hos indianerne for å vente til jernbane-forbindelsen ble åpnet igjen på vårparten en gang, men ville gjengen med dypvannseilere gå over Andes nå, så skulle da ikke han være noe dårligere til kar!
De lå over hos indianerne den natten og neste morgen var de 6 mann som drakk kaffe for å styrke seg til dagens stabaser oppover den gigantiske og steile fjellsiden. Ingen var så dårlig kledd som Bent i den utvaskede dongeribuksen og arbeidsjakken. Snøen trengte seg fort ned i de lave skoene, smeltet av kroppsvarmen og gjorde sokkene gjennomvåte. Men han gikk fort og uten pauser og kan i dag ikke erindre at han frøs noe særlig etter at de forlot indianerleiren. Ingen av mennene hadde ryggsekker eller soveposer. Sine få eiendeler bar de i et ullteppe som var brettet sammen og spent fast til ryggen med lær-remmer.
Dansken hadde betalt provianten for de to, og Bent fant det naturlig at han til gjengjeld hadde alt sammen på sin rygg. Det var noen hermetikkbokser, en pose kaffe og en flaske sterkt brennevin. De mente det var rikelig til to mann i tre døgn og lengre tid trengte de ikke på å komme over, hadde svensken i ølsjappa i Valparaiso forklart dem.
Det sammenbrettede ullteppet på ryggen kaller Bent for en “Swagg”. I “swaggen“ hadde Bent også en nesten ny, brun dress, som han forresten følte seg ganske flott i, et par sokker og et skift undertøy. Det var alt.
Det var blitt snøvær og sterk vind, med bare noen få meters sikt. Bent gikk foran med kartet. Nærmest bak ham fulgte hollenderen og en av engelskmennene. De to pratet litt sammen under marsjen og Bent hørte at hollenderen ikke led av mindreverdighets-komplekser. Diger og kjempesterk var jo denne “trampen” og der han skrittet i veg i snøen like bak nordmannen, og sverget på at han skulle komme levende over fjellene, om ikke noen av de andre klarte det.
Bent var glad for å høre at det i hvertfall var èn kar som hadde motet i behold. For de fire andre ble mer og mer stille av seg, jo lengre de gikk i snøføyka og den isnende vinden.
Hele tiden slet de seg oppover fjellsiden. De kunne vel ha vært underveis fra dalbunnen i 7-8 timer, da Bent ropte: – Stans! Han stoppet ikke for at de skulle hvile. Bent stod ved kanten av en avgrunn. En meter foran de gjennomvåte skoene stupte fjellveggen loddrett ned i dypet. Om det var 10 eller tusen meter til bunns, kunne han ikke vite. Snøværet var som en tett, hvit vegg rundt dem.
Karene var slitne og nå lot de sin tretthet og motløshet gå utover Bent. Det haglet med beskyldninger om at han hadde misforstått det hjemmelagede kartet og ført dem i fullstendig feil kurs. Bent visste ikke selv hvor de var og derfor tidde han til de opphissede og redde karene hadde fått skjelt fra seg.
Snøen falt tett og oppe på kanten av stupet sto de ubeskyttet i den isnende snoen og skalv over hele kroppen av frost. En av engelskmennene forlangte en dram, Men Bent avslo og sa at de kunne få mye bedre bruk for flasken senere. Briten ga seg ikke. Han hadde fått så vondt i maven, sa han. Da alle de andre også plutselig begynte å klage over smerter i mellomgulvet, lot Bent dem få flasken. Selv ville han ikke ha noe. Da de hadde tømt i seg det kruttsterke brennevinet, fikk de mot til å si det de egentlig ville si, å komme seg tilbake til Valparaiso.
Det var dansken som hadde ordet overfor Bent. Han var slått ut og sa at de ikke hadde en sjanse lengre til å klare marsjen over fjellene. Bent var helt enig med ham i dette, men kunne jo ikke si noe som helst. Han hadde jo “lova Vårherre å holde det han hadde lova” og kunne derfor heller ikke bryte løftet, noe som ble sagt under rusen i det skitne hotellrommet i Los Andes. Uansett om de nå alle forlot ham, måtte Bent fortsette videre mot Argentina. Dansken var en bra kar og han likte dårlig å skille lag med kameraten sin. Penger i lommen hadde han også, og det var ikke nei i hans munn da Bent spurte: – Går du tilbake nå, så kan du vel la meg beholde hermetikkboksene og kaffeposen? Før de andre hadde rukket å vende ansiktene mot Stillehavskysten igjen, sa Bent tørt: – Ja, så går jeg da…
Han ville forsøke å gå mest mulig parallelt med avgrunnen for å finne et sted der fjellsiden løp skrått nedover mot bunnen. Bent tenkte på hollenderen som hadde skrytt så av kreftene sine og da han var noen meter unna de andre, stoppen han opp og ropte hånlig: – Du, hollender, som gang på gang har fortalt hvor svær og sterk du er, vil du også snu?
Så vendte han ryggen til flokken og gikk inn i snøføyka. Han var helt uviss på retningen, men følte seg litt tryggere ved å gå oppover den bratte fjellsiden langs med stupkanten enn om han hadde valgt å gå nedover parallelt med avgrunnen. Bent følte seg så ensom nå at han bet tennene hardt sammen og tvang seg til å tenke konsentrert på kursen og sjansene for å finne en eller annen form for ly for natten.
Plutselig syntes Bent han hørte en uvant lyd bak seg. Han bråstoppet, og ut av det tette snødrevet dukket den digre hollenderen opp. – Kan du gå, så kan jeg også gå, var det eneste han sa. Og dermed vendte de ansiktene mot uværet og fortsatte.
Kursen syntes å være noenlunde riktig. Bent studerte kartet enda en gang, og da de hadde gått ut den beregnede distansen langsetter fjellsiden, dreide de av og gikk igjen i den retningen de mente førte rett mot Argentina. Hele tiden gikk de oppover, og fjellsiden ble steilere og steilere. Snøen drev like tett og Bent hadde peilet kursen etter vinden, som klorte og sved i ansiktet. Forandret vinden retning, vel, så gikk de i beste fall omveier, og i verste fall utfor et stup.
Selv i sko hadde ikke Bent noen problemer med underlaget. Nysnøen var så tett og tørr at den føk unna bortover fjellsiden, og ikke sank de ned i gammel snø noen steder. Det gamle snødekket var hardt og fast som sementgulv under de trette føttene deres.
De var i en høyde på minst 3000 meter, og den dag i dag har Bent synlige minner om frostsår han fikk i den isnende snoen og kulden. Nedenfor arrene Bent bærer, nesten 60 år etter at engelskmannen knuste kinnbenet hans om bord, er det røde flekker etter det han kaller “turen i Andes”.
Bent og hollenderen gikk til dagen begynte å gråne. – Vi må grave oss ned for natta, sa Bent. Men snødekket var hardt som marmor. Det hadde vært vanskelig med den mest solide jernskuffe, og de to hadde ikke annet enn nevene og skoene å jobbe med. De ga opp og fortsatte vandringen mens de speidet etter et overheng. Å legge seg flatt ned i den bitende snoen var det samme som å si farvel til livet selv.
Bent var først om å se forhøyningen i terrenget. Han kom bort til en hulelignende åpning og gikk et par steg innover. Plutselig hørte han et lavt forskrekket utrop i mørket. Bent sa vennlig: – Buenos dias, og hollenderen, som snakket flytende spansk, stod tett inntil ryggen hans og ramset opp forsikringer om at de var to fredelige sjømenn på vei til Argentina. Lenger inne flammet et bål opp og Bent og hollenderen ble ønsket velkommen av en ung indianer og hans kone. De var vennlige mennesker som så ut til å glede seg over besøket og utsiktene til en lengre prat. Hollenderen var også snakketrengt etter den harde marsjen i selskap med den heller ordknappe nordmannen.
Enda flere røtter, som var samlet inn i sommertiden ble kaste på bålet, og Bent fikk av seg “svaggen” og fant frem den fineste hermetikken og kaffe-posen. Indianerkvinnen smeltet snø, og kokte kruttsterk blanding i en jerngryte. Alle fire langet inn hermetisk kjøtt til de var stappmette, og etterpå krøp Bent bort til huleveggen. Strømmer av spanske ord fra indianerne og hollenderen kunne ikke holde Bent våken lengre.. På et øyeblikk var han i dyp søvn, og lå som bevisstløs til indianeren ristet ham våken.
Det var like mørkt i hulen som da han hadde sovnet, men indianeren dro ham med seg til åpningen, og der ble Bent blendet av det sterkeste lys som noen gang hadde truffet hans øyne. Det var ikke en sky på himmelen. Tindrende blå stod den over funklende fjelltopper og snøgnistrende platåer.
Hverken før eller siden har Bent sett verden vakrere enn den morgenen, da han som 22 år gammel sjømann stod i huleåpningen og stirret rundt seg i Andesfjellene. Bent synes solkulen så minst dobbelt så stor ut som ellers, og både han og hollenderen ble i et overstadig godt humør av det.
– Strekker jeg armene langt nok, så kan jeg ta på sola, sa hollenderen. Så langt øyet kunne rekke, møtte blikket himmelstrebende topper, stup og kløfter, ruvende platåer og runde, gnistrende fjellrygger. Usagt skal det være om de stirret mot den høyeste fjelltoppen i verden utenom Asia, men godt mulig er det at Bent og hollenderen også ble overveldet ved synet av Aconcagua, som er nesten 7000 meter høy. Bent var interessert i dyr og fugler, og fordi han nå stod midt oppe i kondorenes rike, speidet han ivrig rundt seg for å få et glimt av den største av alle flygende skapninger.
Borte var alle tanker om han kunne komme til å fryse og sulte i hjel i uvær fordi han hadde vært så lettsindig å love at han aldri skulle snu for å gå tilbake igjen til Valparaiso. Han ble så optimistisk i godværet at han etter frokosten foreslo at det snille paret i hulen skulle få resten av maten og kaffen som takk for losjen. Hollenderen var enig i det. Kunne nordmannen gå uten proviant, kunne han det også. I solskinnet fortonet alt seg så enkelt at begge tenkte de kunne klare å komme over de høyeste fjellpartiene føre kvelden kom, og da ville det ikke vare lenge før de kunne få et måltid mat hos en snill argentiner. Indianeren forklarte at de enda en stund måtte fortsette oppover den bratte fjellsiden, og mette og uthvilte la de i vei med stor fart. Etter noen timers oppstigning stanset de på et stort platå.
Toppen av det kanskje 4000 meter høye fjellet de nå hadde gått i, stakk opp bare noen få hundre fot over dem. Da de gransket omgivelsene nøyere, kom de til å sperre øynene opp av forbauselse ved synet av en lav, grå bygning ikke langt unna på høyre side. Det var en tollstasjon. De var nådd frem til grensen mellom Chile og Argentina!
Papirene var i orden, og en uniformert chilener viste dem veien til en tunnelåpning i fjellet. Da de var ute på den andre siden av tunnelen, passerte de en ny tollstasjon. Der fikk de vite at det var 16 kilometer til den nærmeste jernbanestasjonen i Argentina. Den var ute av drift på grunn av snøen og vinteren, men nådde de frem til den, var de sikret tak over hodet om natten. Været var like klart og fint som da de forlot indianerhulen om morgenen og fra et svimlende stup mente sjøguttene å se jernbanestasjonen som en mørk prikk dypt nede i dalbunnen.
– Går vi hardt på nå, så er vi berget, sa Bent til hollenderen. Han peilet innretningen og merket seg at hvis de gikk rett i mot vinden hele tiden, ville de holde den riktige kursen. De var så oppmuntret og hissige etter å klare strekningen at de gjorde de mest dumdristige sprang og hopp nedover den steile fjellsiden. Kanskje hadde de sett at det etterhvert dukket opp en og annen sky på himmelen, men de hadde i allefall ignorert at det ikke var tindrende blått over dem lenger, og med ett hylte snøstormen rundt dem.
Stormkastene kom med slik voldsomhet at de lange stunder kjempet for å holde seg på bena. De hadde ikke noen sjanse til å grave seg ned i den tørre, lette snøen som føk rundt dem. Deres eneste vei gikk nedover til jernbanestasjonen eller døden. Blindet av snøføyka fortsatte Bent og Hollenderen nedstigningen. Den første tiden i stormen løften Bent forsiktig et ben foran det andre, for å undersøke om det var fast grunn eller løse luften ned i en stupbratt kløft. Men uværet var så voldsomt og intenst at han etterhvert lot det stå til. Gang på gang mistet han fotfestet og ble vettskremt, men kom seg på bena og fortsatte. Nedover, nedover – “like godt å slå seg i hjel utfor et stup som å fryse seg til døde i stormen oppe i fjellsiden”. Gå på – gå på!
Bent visste ikke om det var 1000 eller 100 eller 10 meter ned til dalbunnen. Han skimtet knapt hånden sin foran seg i snøføyka.
– Ennå noen minutter, eller var det timer? Han hadde mistet ethvert begrep om tid og avstand. Alt han kunne gjøre var å gå og løpe og falle videre nedover i stormen. Han var usedvanlig seig og vant til alle slags strabaser, men nå merket han at kreftene avtok hurtig og at han ble mer og mer stiv og klossete av frosten. Nådde han ikke bunnen av dalen eller i det minste et sted som ga ly for den fryktelige vinden, ville han om kort tid være ute av stand til å bevege seg et eneste skritt videre.
Av og til ropte han for å høre om hollenderen var i nærheten, og det var en av de gangene han stoppet opp for å lytte etter kameraten at han merket at det hadde løyet. Nå følte han at de måtte være nær dalbunnen og redningen. Etter enda noen minutters nedstigning stanset han igjen og lyttet. Jo, det kunne ikke være tvil. Den han nå hørte var lyden av rennende vann. Selv om stormen hadde mistet makten der han nå stod, var han fortsatt som blind i snøkavet. Hadde han mistet kontakten med hollenderen?
Bent begynte å klatre oppover for å se etter kameraten sin, og plutselig fikk han syne av hollenderen som slo kollbøtte ut fra en avsats og falt som en vingeskutt fugl i ura nedenfor.
Da Bent kom bort til ham, ble det klart at hollenderen hverken var død eller skadet, men han hadde likevel fått nok. – Opp med deg! Vi må fortsette, sa Bent. Men hollenderen nektet å reise seg. Han var enda kraftigere bygd enn Bent og langt varmere og bedre kledd mot kulden, men det var ikke gnist av vilje igjen i den store mannen som lå halvveis på siden i snøen. Bent slo nevene i skuldrene hans, men kameraten strittet i mot og sa: – I morgen finner de to døde menn i snøen…
– Reis deg opp og gå videre” Vi er jo snart nede i dalbunnen, gjentok Bent. Hollenderen lå stille som før og sa de samme ordene om igjen: – I morgen finner de to døde menn i snøen…
Bent hadde mer enn nok med å stå på egne ben. Å bære en mann på 80 kg var like umulig som å hente ned månen. Og hvis han ble igjen hos hollenderen, ville han sovne av utmattelse og sult og fryse ihjel, og da var det ganske sikkert at de ville finne to døde menn i snøen.
Bent appellerte enda en gang til kameraten, men han lå stille med lukkede øyne og svarte ikke. Bent ville videre alene. Klarte han å finne frem til folk, kunne han varsle dem om hollenderen.
Han gikk noen meter oppover i snøføyka, men stoppet igjen. En gang var han blitt skjelt ut av en rasende hollandsk fisker. Hvorfor, kunne det være det samme nå. Men hvilke skjellsord hadde fiskeren latt hagle over Bents hode? Kunne han finne et usedvanlig æreskrenkende uttrykk på hollandsk, ville han kanskje ha en mulighet til å få mannen som lå i snøen til å reagere. Bent mente å huske at det var noe med “schwein…”, og nå ropte han skjellsordet av full hals, flere ganger. Det gemene utrykket var på gebrokkent hollandsk måtte i allefall bli hørt av kameraten, hvis han ennå var ved bevissthet. Bent gikk noen meter nedover, før han stoppet enda en gang. Hadde han klart å få hollenderen så rasende at han hadde krabbet seg på bena for å komme etter og hevne seg?
Bent ventet, og plutselig så han kameraten komme sjanglende som en diger, grå skygge inne i snøkavet. Men hollenderen hadde ikke krefter til overs for slagsmål. Uten et ord, ravet han etter Bent ned mot dalbunnen. Igjen hørte de lyden av rennende vann. Det var bratt, nesten loddrett nedenfor der de stod, og Bent ba hollenderen gå i den ene retningen, mens han selv gikk i den andre for å lete etter en primitiv bro eller slakkere terreng ned til elvebredden. La det stå til! Forsøket av resultatløst.
– Vi må la det stå til, sa Bent.
Hollenderen nektet, og mente at selv om de kom ned til bredden og over elven, ville det etter alt å dømme være så bratt på den andre siden av elven at de ville bli fanget i en felle.
– Vi har ikke annet å gjøre enn å la det stå til, gjentok Bent og slapp seg utfor kanten.
Han kom seg velberget ned til bredden og gikk forsiktig ut i elven. Det var overvann på isen og da han vasset, ble han våt til midt på leggene.
Det var forholdsvis lett å komme seg inn på land. Bent ropte til kameraten at han trygt kunne komme etter, men holldenderen var igjen blitt motløs.
På ustøe ben gikk han snart oppover og snart nedover på den andre siden og lett fortsatt etter en bro eller ei sti ned til bredden. Bent kunne følge bevegelsene hans hver gang det raste ned snø og stein. Hollenderen hadde solide sjøstøvler og ville gå tørrskodd over, mens Bent med de lave skoene var blitt gjennomvåt. Der han stod stille og ropte på hollenderen som virret omkring på den andre siden, kjente Bent at bena ble mer og mer visne under seg. ent kunne ikke vente lenger. Nå var bena blitt følelsesløse, og han visste at han var ferdig hvis det ikke skjedde et mirakel. Og mirakelet kunne bare skje foran ham, og ikke der han stod stille i mørket og snøføyka på elvebredden.
Han forsøkte å slite seg videre. Enda en gang kom han ut i elven som gjorde en krapp bue der han var gått i land. Isen brast under ham, men det var lite vann i elven og i dag erindrer han bare at han slet umenneskelig for å få de følelsesløse bena opp av is-sprekkene.
Et bål i mørket.
På dette tidspunkt var han så utmattet at han ikke hadde klart for seg hvorledes han kom seg videre. Men på et eller annet vis hadde han tatt seg fremover, meter for meter. Da han nådde opp fra elveleiet og stod på knærne og stirret rundt seg, skjedde virkelig miraklet.
Bare noen få hundre meter foran ham flammet et bål!
Bent krabbet og slepte seg mot det over snøen. Fire mann satt rundt et bålfat med glødende kull og så Bent dukke frem av snøkavet og bli liggende stille et par meter fra dem.
Det var fjellvante og kyndige karer. De tok av ham sko og sokker, og to mann masserte skiftevis bena hans med snø. Bent var kommet frem til jernbanestasjonen de hadde sett som en mørk prikk dypt nede i dalen, da de tidligere på dagen hadde stått i solskinnet oppe i fjellet og stirret ned mot slettelandet.
Mennene som reddet ham arbeidet for det trans-andiske jernbaneselskapet, og skulle rydde og reparere skinnegangen mens de ventet på at vinteren skulle gå tapt og togene igjen kunne pese og krabbe inn mot Andesfjellene.
Bent fikk mat i en jernbanevogn. Sokkene og skoene ble tørket, og selv om bena hans verket og sved, visste han at de fire argentinerne hadde reddet ham fra koldbrann og amputasjon. Med det samme han hadde fått slept seg frem til bålet og redningen, hadde han bedt karene om å dra ut og lete etter hollenderen. Men de kunne ikke dra på grunn av snøkavet og stormen, og mens han satt og spiste i jernbanevognen, fikk han beskjed om at også hollenderen var kommet frem og ble tatt hånd om i stasjonsbygningen.
De lå natten over hos argentinerne. Bent ventet til neste morgen med å spørre kameraten hvordan han hadde kommet seg ned kløften til elven og over på den andre siden av elven.
– Jeg tenkte at kunne du komme over, så kunne jeg også komme over, svarte hollenderen, og alle de æreskrenkende ordene Bent hadde ropt til ham i stormen og snøkavet kvelden i forveien, var tilgitt og glemt…
Ennå var det mange, mange mil og mange døgn før de nådde frem til Atlanterhavskysten, og etter en solid frokost i jernbanevognen fortsatte de vandringen mot det fjerne Buenos Aires.
De fulgte den vinterblokkerte jernbanelinjen, og kom ved middagstider frem til en tømmerstue. Hollenderen hadde nok fått en alvorlig strekk i livet, da han lå utmattet i snøen og ventet på frostdøden. Nå ville han ta det med ro en tid i tømmerstua sammen med de to argentinerne som holdt til der.
Bent hadde store smerter i bena etter forfrysningen, men det ville ennå være dagslys i fire-fem timer, og videre ville han med det samme.Det var siste gangen Bent så hollenderen.
Bent trampet videre alene langs skinnegangen. Han hadde optimistisk regnet med å støte på en brakke eller en forlatt jernbanevogn, men time etter time gikk uten at han så tegn til liv eller bebyggelse. Været hadde forverret seg igjen. Hylende vind og tett snøkav, og mørket begynte å senke seg over mannen som haltet og stampet trassig videre på den lange veien mellom Valparaiso og Buenos Aires.
Følgene av forfrysningen hemmet ham ganske mye. Bena var hovnet opp og huden var flådd av som etter en hard solforbrenning. For hvert skritt var det som om det ble stukket knivspisser inn i leggene og føttene. Det ble mørkt uten at han hadde funnet et sted som kunne gi ham beskyttelse mot snøen og den iskalde vinden. Nå begynte han å lete metodisk i skråningen langs jernbanelinjen etter en grop som kunne gi han litt ly til det lysnet av dag. Han famlet med hendene mot jordvollen som var kastet opp ved siden av jernbanesporet og plutselig forsvant hele armen inn i en åpning. Han kom inn i en slags hule med tørr og myk sand. Bent rullet ut teppet og sovnet momentant. Han våknet et par ganger i løpet av natten av noe som kunne minne om reveskrik. Kanskje skrek et dyr i raseri over den to-beinte skapningen som hadde okkupert plassen, men villdyr eller ikke, Bent måtte sove.
På jernbanestasjonen forrige dagen hadde de fortalt at to menn var blitt revet ihjel av pumaer, men Bent var altfor trøtt til å holdes våken av sultne og blodtørstige rovdyr.
Ved daggry var han på de verkende bena igjen. Fortsatt fulgte han jernbanelinjen. Han gikk hele dagen uten treffe på mennesker eller bebyggelse, og enda en gang ble han rammet av snøstorm. Det var gått mer enn et døgn siden han hadde smakt mat.
I skumringen så han et halvt nedsnødd lokomotiv som kanskje kunne gi ham litt ly for den sterke vinden og kulden. Han klatret opp i førerhytta og fikk opp luken til fyrkjelen. Åpningen var ikke stor, så Bent kastet først inn ullteppet og krøp deretter inn. Det må ha vært fyrkjelen til lokomotivet, for den var trill rundt inni og han kunne hverken sitte eller ligge. Han sovnet knestående med ullteppet over skuldrene. Utpå natten våknet han og snappet etter luft. Det var stupmørkt, men han følte seg frem til luken og presset på av alle krefter for å få den opp. Luken satt helt fast. Var den naglet fast fra utsiden? Eller hadde den gått i lås da Bent dro den igjen om kvelden?
Det virket som alt surstoffet var oppbrukt og Bent ga fortvilet opp å hamre på luken. Panikken bredte seg i ham. Han slet og krafset mot de runde veggene, slo hodet mot de runde veggene, og for hver bevegelse ble det vanskeligere å trekke pusten. Kjelen var full av slagg og sot som han rev løs, men det merket han ikke da han kjempet for livet for å finne en åpning ut. Mens strupen snørte seg sammen og lungene sved, lirket han seg rundt i den trange kjelen slik at han fikk hodet ned mot det flate gulvet. Med hendene undersøkte han hver millimeter uten resultat.
Bent kunne ikke vite at ristene i fyrkjelen var delt i tre og at den midterste kunne vippes opp for rengjøring. Men han hadde merket at det var en liten forhøyning i underlaget, og nå presset han de kraftige fingrene mot denne. Plutselig ga noe etter. Han måtte ha fått bort et lag av slagg og sot, som hadde gjort mekanismen treg og uvillig. Frisk luft strømmet inn i kjelen og angsten begynte å slippe taket i ham. Men Bent hadde fått nok av fyrkjelen. Heller ut i natten til snøstorm og blodtørstige pumaer enn et minutt lenger inne i denne fellen. Han forsøkte å gå med hodet først ut av åpningen i gulvet, men skuldrene ble sittende fast i en masse rør under lokomotivet. Så stakk han bena ned i hullet og presset kroppen etter. Han ålte og vred seg som et slangemenneske før han kom seg fri og ble liggende utmattet på jernbane-svillene under lokomotivet. Den ene skoen var blitt revet av mens han kjempet for å komme seg ut av lokomotivet., og samme hvor mye han lette, kunne han ikke finne den igjen. Bent stod med en sko i snøstormen. Han haltet seg bort fra lokomotivet på de verkende bena. Han var sint og nå tok raseriet ham. Han rev av seg den andre skoen og kastet den så langt han kunne. Nå gikk han videre i snøkavet på sokkelesten.
Den første timen gjorde det vondt for hvert skritt han tok. Det var som om han gikk på glødende kull. Full av sot var han etter oppholdet i fyrkjelen og kampen for å komme seg ut av den. Han tenkte ikke på skoene nå, men på såpe. Han måtte få vasket av seg den verste møkka. Han hørte sus fra en elv like ikke så langt unna skinnegangen, men i isvannet ville han ikke få mye skitt av seg uten såpe. Bent hadde ikke klokke, og kanskje hadde han gått i to timer, kanskje fire, da han i grålysningen fikk øye på en brakke. Døren stod ulåst, og under vinduet lå det virkelig et såpestykke på en hylle. Folket i brakken pustet og snorket og Bent ville ikke vekke noen før han hadde fått vasket seg. Nede ved elvebredden fikk han vasket bort sot og møkk fra hode, hals og armer.
I “swaggen” på ryggen hadde han genseren han kjøpte i Valparaiso og den brune dressen som stammet fra Australia. Han synes han måtte fiffe seg opp litt når han skulle treffe folk og dongeri-klærne som var fettede og svarte av sot ble byttet ut med genseren og den brune dressbuksen. Det var blitt lyst da han gikk opp igjen. En tysk ingeniør og to argentinere ble midt sagt forbauset en mann kom ruslende inn fra snøstormen på sokkelesten og i dressbukse og en tynn genser.
De arbeidet med kraftutbygging og hadde et stort proviant-lager. Bent hadde ikke smakt mat på to døgn og de lot ham få spise i fred før de begynte å prate. Frost-sårene i ansiktet og de opphovnede bena kunne de ikke gjøre noe med. Bent eide ikke penger til å kjøpe sko for, og ikke ville han be om noe som helst heller. Samme dagen gikk han videre. Sokkene var utslitte og nå måtte han fortsette barbeint på jernbane-svillene. Ennå måtte han sette de nakne, hudløse føttene ned i is og snø, men for hvert skritt nærmet han seg slettelandet og mildere klima. Kilometer etter kilometer på jernbane-svillene på bare ben og i dressbukse og genser. Men vondt av seg selv hadde han ikke. Føttene var nakne og smertene store, det var så. Men han hadde jo fått hjelp, da han forfrøs dem, og det var ingen andre som hadde lova Vårherre å holde det han hadde lova, og det van selv som hadde valgt å gå over Andesfjellene i vintervær og snøstormer. På ettermiddagen kom han frem til en bygning og ble anropt av en mann i uniform. Bent var kommet frem til en avdeling argentinske gendarmer.
Da vaktposten kontrollerte papirene og så at Bent var norsk, smilte han over hele ansiktet og sa “Kom inn – kom inn!”. Det var mange gendarmer i bygningen, og alle så vennlig på Bent da vaktposten ropte “Her kommer en kar fra Don Pedros land!”
Hverken da eller senere fikk Bent greie på hvem nordmannen Don Pedro var, men ingen skulle tvile på at han var en høyt elsket og aktet mann i denne delen av Argentina. Gendarmene som satt og spilte, kastet fra seg kortene og samlet seg rundt den barbeinte sjømannen, mens de ropte i munnen på hverandre: – Don Pedros land – snølandet…
Alle kom med spørsmål om Norge, mens de proppet ham med kjøtt, hvitt brød og sterk kaffe. Ved å blande sammen de ordene han kunne på spansk, tysk og engelsk, fikk Bent i hvert fall fortalt noe forståelig om hjemlandet sitt. Da han takket for seg, tok vaktposten uniformsluen sin og gikk rundt og samlet inn penger til gjesten. Alle gendarmene fant frem noen mynter og noen sedler. Og da alt ble lagt i hendene til Bent, sa vaktposten: “Nå slipper du å gå resten av veien. Dette er mer enn nok til togbilletter fra Mendoza til Buenos Aires”…
Det hadde vært slik en hektisk og fin stund hos disse politifolkene at Bent ikke hadde fått ut et ord om at han trengte et par sko. Men alle gendarmene fulgte ham utenfor og vinket lenge til ham. Og den som går med lett hjerte, går langt og fort, enten han har sko eller ikke. Dette var den syvende dagen etter at Bent hadde startet om morgenen fra det billige losjihuset i Los Andes, og nå hadde han lagt fjellene og snøen bak seg. Han fulgte skinnegangen frem til byen Mendoza. På jernbanestasjonen fortalte et skilt at det var 1200 km med tog til Buenos Aires. Avstanden interesserte Bent, men ikke toget…
Han hadde allerede bestemt seg for å gå på sine egne ben frem til kaia i Buenos Aires. Han kjøpte seg litt mat og gikk videre til han var ute av tettbebyggelsen. Under et tre rullet han ut ullteppet, spiste og la seg til å sove.
Ved soloppgang neste morgen fortsatte han sin barbente vandring langs jernbanelinjen. Han gikk gjennom en rik provins med store jordbruks-arealer og vingårder, og nå tenkte han med tilfredshet på at han skulle gå slik i mange dager før han var over det veldige landet fra kyst til kyst.
Nesten seksti år senere, denne novemberdagen i Kragerø, spør jeg Bent hvorfor han ikke kjøpte togbilletter. – Jeg er av det slaget som liker å se hvordan andre folk lever og innretter seg, svarte Bent… På en liten jernbanestasjon ble den mystiske Don Pedro igjen som en skytsengel for Bent. En tykk kvinne hengte opp tøy på snoren, men la fra seg hele vasken da hun fikk høre at Bent var fra Don Pedros land. Hun stekte hauger med kjøtt og pølser og etterpå ga hun ham hele syv brød, sukker og kaffe som proviant. Sønnen i huset var på Bents alder og penger i lommen spurte han om de hadde et par sko å selge ham. Den unge argentineren fant frem et par flettede sko med filtsåler, og da datteren i huset kom hjem og fikk høre at den fremmede var fra Don Pedros land, løp hun inn på et annet rom og kom tilbake med en boks norske sardiner som gave. Bent minnes fortsatt argentinerne og den ukjente Don Pedro med stor glede og takknemlighet.
Han hadde startet på sin lange vandring sammen med dansken, to engelskmenn, en argentiner og en hollender, og de hadde gått fra hotellet i Los Andes en dag i september 1914. Da han trasket inn på havneområdet i Buenos Aires var det blitt en dag i i slutten av oktober. Nesten førti døgn hadde Bent vært underveis og mesteparten av tiden hadde bena hans slitt jernbane-svillene over det sør-amerikanske kontinentet.
Den lilla streken viser ruta som Bent Stoa gikk i 1914.
Hva husker han helst snart seksti år senere? Bent minnes fredelige dager på pampa’en, og stille kvelder da han rullet seg inn i ullteppet på marken og stirret opp i stjernehimmelen. Noen ganger tenker han på hvorledes livet hadde artet seg, hvis han hadde fått oppfylt ønsket om en jobb som gaucho, da han spurte om arbeid på en estancia midt inne i landet. Ville han ha blitt trampet ihjel av en rasende kveghorde eller endt opp som en styrtrik godseier? Det var mange muligheter for en mann som Bent på den tiden.
Bent Stoa senior, stående oppe på fjellet, en sommerdag på 70-tallet, for å se på siden to sønner tøffe av gårde i den samme båten som han selv hadde kjempet for livet i. Bent Stoa junior forrest i båten, som løsner fortøyningen.
Tilbake i Norge etablerte Bent Stoa senior seg med sin kone, Karen, de fikk 4 barn, 2 døtre og 2 sønner og mange etterkommere, som jeg håper har glede og interesse av å lese dette…
Bent Stoa senior ble født 30.6.1892 og døde 12.11.1979, 87 år gammel.
Skrevet av forfatter Per Hansson, Kragerø. Publisert i Vi Menn i 1974 og skrevet av, av Bents barnebarn, Bent Stoa jr.